Catalogue text for the traveling show m2 og tid - eller når solen treffer huset samtidig som det ringer på døren (m2 and time - or when the sun hits the house at the same time as the door-bell rings). Curated by myslef, and commissioned by SKINN

NORWEGIAN ONLY

Utstillingen m² og tid – når solen treffer huset samtidig som det ringer på døren er sammensatt av fem videoverk av kunstnerne Liv Ragnhild Kjellman fra Norge, Michael Toke fra Canada, Laurent Montaron fra Frankrike, kunstnerduoen Graw Böckler fra Tyskland og Jacob Tækker fra Danmark, der hver kunstner er representert med hvert sitt verk som har fått tilhold i hver sin mobile modul. Samlet skaper modulene den arkitektoniske rammen for utstillingen, som forandrer seg i forhold til rommet utstillingen til enhver tid vises i. Alle videoene har lydspor som er viktige for opplevelsen av bildene, og derfor er det skapt en publikumssituasjon som avgrenser verkene fra hverandre. Å bevege seg gjennom rommet mellom videomodulene gir publikum en opplevelse av kunsten i forhold til tid og rom, eller m² og tid om du vil. På ett tidspunkt kan alle skjermene være skjult av strukturene de er inne i, mens du i neste øyeblikk skimter et bilde som beveger seg. Går du nærmere hører du lyden som blir høyere og er med på å trekke deg inn til du ser bildene klart. I tillegg til at hvert verk har sin egen dramaturgi[1], har også utstillingen som helhet en dramaturgi. Mennesker opplever både tid og rom ulikt, men noen fellestrekk har vi. I Norge blir for eksempel skriftspråket lest fra venstre til høyre, noe som fører til at vi også leser andre tegn i den rekkefølgen. Utstillingen er bygget opp som iscenesatte tidsavbrudd[2], og du beveger deg videre mellom modulene som i en selvgenerert koreografi. Måten utstillingsmodulene plasseres i rommene gjør at utstillingen skifter karakter fra utstillingssted til utstillingssted, og dette fører til ulike lesninger og flere overordnede fortellinger. Gjennom sine bestanddeler, verkene og arkitekturen, skifter utstillingen karakter og den overordnede fortellingen i m² og tid – når solen treffer huset samtidig som det ringer på døren har en fleksibel dramaturgi.

Selv om verkene i m² og tid – når solen treffer huset samtidig som det ringer på døren kan peke i én retning, er det er ikke sikkert alle opplever dem likt da de ikke bruker konvensjonelle visuelle strategier konsekvent. Det er ingen helikopterlyder som bestemt forteller oss at vi er i en storby slik som i begynnelsen av Robert Altmans film Short Cuts[3]. Det er ingen søt musikk for forteller oss at han skal kysse henne, eller hun skal kysse ham som i When Harry met Sally… fra 1989[4]. Ingen truende, dundrede pauker, fanfarer eller små triangelspill[5]. Kunst har i mange tilfeller vært forløper for visuell nyskapning, til tross for at kunstnere også benytter seg av allerede etablerte strategier for å sammenstille bilder på. Det finnes ingen fasit for hvordan hver del av utstillingen, eller helheten av disse delene, skal oppleves eller leses. Hva er egentlig en forklaring annet enn en tanke som noen andre har fullført for deg, en fasit[6]. Det er en kontinuerlig utveksling av visuelle strategier mellom flere felter i vårt samfunn. Og her har vi kommet fram til det ubestemmelige, det som ikke er godt å plassere, men som til stadighet oppstår. Blant alt det ubestemmelige har vi allikevel en opplevelse av forandringer. På det personlige planet kan bruddene i vår hverdag like gjerne manifesteres av en oppsiktsvekkende nyhet som et overraskende besøk, som får oss til å se omgivelsene på en litt annen måte. Det er også i det landskapet utstillingen m² og tid – når solen treffer huset samtidig som det ringer på døren forsøker å etablere seg. Som et brudd, en punktering eller en forandring.

Verkene har til felles at de bygger på fortellinger eller historier som på forskjellig vis tar utgangspunkt i små hverdagsligheter; minner, opplevelser, oppdagelser, refleksjoner. De er nært beslektet med visuelle former for fortellertradisjoner vi kjenner igjen fra media, men med noe uavklart og tvetydig ved seg. For eksempel er flere elementer av Liv Ragnhild Kjellmans video Kätlin lik de vi finner i en vanlig tv-dokumentar. Hovedsakelig får karakteren Kätlin snakke fritt om sitt forhold til engler, og den bruker virkemidler som kryssklipping, intervju og stemningsmusikk, men det er ingen konklusjon å spore. Det er ingen moralsk dømmende stemme[7] som forteller oss hva vi skal mene om det som blir presentert. Den balanserer på grensen til fiksjon, og det er vanskelig å bestemme seg for på hvilket tidspunkt vi blir usikre på om det som presentes er virkelig eller ikke, om det er en objektiv fortellerstemme eller ikke, om dette er iscenesatt eller ikke. Vi ser noe vi må ta stilling til. Dermed stiller kunstneren spørsmål om hvilket ansvar en filmskaper har for sitt subjekt. Kätlin og de andre verkene i utstillingen tangerer beslektede temaer, og det kan være interessant å se nærmere på moral, både samfunnsmoral og personlig moral, opplevelse og ansvar. Det som for én kan virke som et overgrep, kan for en annen være helt akseptabelt.

Moralen har tidligere hovedsakelig vært filosofenes og samfunnsforskernes felt, men i dag er det også blitt nevrologenes felt. De bruker avansert datateknologi for å oversette de elektriske strømmene i våre hjerner til lesbare data for forsøksvis å forstå mennesket bedre. Ved Harvard universitetet i USA har nevrolog Mark Hauser[8] forsket på hvor i hjernen moralen ligger. Han mener å ha kartlagt at det finnes deler av hjernen som aktiveres i møte med moralske dilemmaer. Når testpersoner blir spurt om de ville ofre ett liv for å spare en gruppe kan svaret virke opplagt i ett scenario, men samme svaret være helt uakseptabelt i et annet scenario[9]. Hauser har spurt seg om hvordan dette kan ha seg, og mener at det kan ligge et latent moraltermometer innebygget i mennesket som er med oss fra fødselen av. Hvis det er tilfellet, kan denne biologisk betingede forklaringsmodellen fristille oss? Den vante oppfatningen er at personlig moral blir lært oss av våre foreldre og sosiale omgivelser, samtidig som den på et samfunnsmessig plan hele tiden er i forandring. Begge, både samfunnsmoralen og den personlige moralen, påvirkes av hverandre kontinuerlig, men hvis moral gjøres om til å være biologisk betinget hva kan da skje med våre tanker rundt det å ta ansvar for andre og oss selv?[10] Det har tidligere vært antatt at moral er en ubestemt størrelse, vanskelig å måle og veie, men at holdningsendringer kan kartlegges. Statistisk Sentralbyrås Verdiundersøkelse[11] fra 1996 kan for eksempel fortelle oss om generelle forandringer i hva vi synes er moralsk akseptabelt og ikke, i forhold til lignende undersøkelser gjort i 1982 og 1990.

Kunstnerduoen Graw Böckler tar for seg miljøvern i sin video Faktor 10. De foreslår at hvis vi alle krymper, så vil vi belaste miljøet mindre. En hamburger blir nok til å mette en hel familie, et fly kan frakte en hel by på ferie. Det absurde i denne påstanden er opplagt i dag, men vil den fortsette å være det? Hvis vårt forhold til genmanipulering[12] forandres drastisk i framtiden blir det kanskje ikke en så absurd tanke som den framstår for oss i dag. Vår felles samfunnsmoral forandrer seg med tiden og det som for noen tiår siden ble sett på som tabu er i dag helt akseptert. Statistisk Sentralbyrå kan også fortelle oss at nordmenn på den ene siden støtter medisinsk genterapi og ser det som samfunnsnyttig og moralsk akseptabelt til tross for en opplevelse av risiko forbundet med denne typen behandling, mens vi på den annen side ser på genmodifiserte matvarer som både risikabelt, samfunnsmessig unyttig og moralsk uakseptabelt.[13] Mulig det kan være nordmenns tradisjonelt tette forhold til naturen, gårdsbruk og fiske som gjør at vi har slike holdninger. Vår måte å bruke naturen på har vært avgjørende for hvordan vi erfarer andre aspekter ved hverdagen.

Den franske kunstneren Laurent Montaron berører vår erfaring av egen kropp i forhold til den fysiske verden i sin video Rounded with a sleep. Her følger vi en gruppe ungdommer i et naturlandskap. Kunstneren fokuserer spesielt på en av de unge guttene i gruppen som tar i bruk kroppen for å forandre sitt syn på omgivelsene ved å framprovosere en besvimelse. Vi får gjennom ulike kameravinkler innblikk i en liten hendelse som potensielt kan forandre hovedpersonens opplevelse av det han har opplevd før, og det han opplever siden. Videoen går i en sømløs loop og det er nesten umulig å si hva som kommer før besvimelsen og hva som kommer etter, med mindre vi ser gjennom filmen en hel gang. I gruppedynamikken som oppstår, og vises i filmen, anes mønstre vi kan kjenne oss igjen i. Her er den som tar styring, her er den eventyrlystne, den passive og den nysgjerrige. Enkeltmenneskets forhold, ikke bare til omgivelsene, men også våre medmennesker er et spørsmål som alltid kommer til å oppta oss. Når verden rund oss er i konstant forandring, må vi også ta oss tid til å redefinere vårt forhold til den. I dette forholdet ligger også vår oppfatning av oss selv og hvordan vi er i møte med dem vi omgir oss med[14].

Den tyske filosofen Hannah Arendt sa at det først er sammen med andre mennesker vi kan framstå som unike, fordi det er først da vi kan stå fram som forskjellige. Hun mente at vi trenger andre mennesker rundt oss ikke bare for å være en brikke i et kollektiv, men for å være synlige som unike. Vi er altså både kollektive og individer, og vi trenger begge deler. Et aspekt ved det å ta del i et kollektiv er det å bidra. For mennesket er det viktig å føle seg nyttig, for på den måten å finne sin plass blant andre mennesker. I 2007 vant filmen Power of Wind[15] for beste reklamefilm i Cannes Lion. Den fokuserer på miljøvennlig vindenergi, og vinden er personifisert som en høy mann i sorte klær som forteller om seg selv. Tidligere ble vinden misforstått, får vi vite. Den følte seg ensom, kanskje fordi den ble oppfattet som for påtrengende. Så ble den oppdaget av noen som satte pris på den for det den er, og vinden føler seg nå nyttig. Ved å være oppmerksomme på sine omgivelser og medmennesker kan alle få ta den plassen de trenger for å kunne definere seg selv.

Ikke bare er vårt forhold til naturen avgjørende for hvordan vi erfarer sider ved hverdagen. Hvordan vi tilegner oss og bruker ny teknologi er også med på å definere måter å erfare verden rundt oss. Uten blygsel vil en person som får sitt første kamera rette det mot selg selv eller sine nærmeste, helt intuitivt blir vi selvopptatte i møte med ny teknologi. I videoen The Good Bye Couple av canadieren Michael Toke ser vi et festkledd voksent par som sitter i en sofa. Fargene i filmen forteller oss at dette er filmet for lenge siden med et Super-8 kamera. Øynene deres stråler mot oss, og musikken som spiller er melankolsk. Etter hvert dukker det opp setninger på skjermen. Det er opp til betrakteren å bestemme hvem disse små oppmerksomhetene og gode ordene er rettet til. ~you are wonderful. ~you mean so much to us. Filmen er med på å skape en mytologi rundt både paret vi ser, men også rundt den eller dem de henvender seg til. Gjennom videoen er den verbale kommunikasjonen filtrert og understreket, vi hører ikke ordene bli sagt men må lese dem. De kommer til overflaten i bildet og blir viktige, vi er konsentrerte på denne henvendelsen og utvekslingen av mening.

I dag er teknologien så tilgjengelig, at den nærmest er blitt naturliggjort. Det å filme sine egne omgivelser, for så å vise dette fram, er vanlig praksis. Tidligere var det kanskje lysbildefremvisning[16] for venner etter ferien, i dag er det full eksponering på Internett. Dermed skaper vi vår egen mytologi på en annen måte enn tidligere, i bevegelige bilder. Det individuelle og det visuelle har dermed gjennom kameraet fått en fremtredende rolle i vårt samfunn. Likevel har de fleste et filter, en sperre for å vise fram seg selv hele tiden, eller vise seg fram når en er alene. Danske Jacob Tækker bruker dette mellomrommet mellom privat og offentlig i sine arbeider. I Parking Lot Limbo ser vi en ung mann som finner en kassettspiller på en øde parkeringsplass. Han trykker på Play, og ut strømmer musikk. En musikk som er så suggererende at han ikke klarer å stå stille, og i ekstase danser han seg helt til himmels. Det eneste problemet er at kassetten stopper av seg selv; den er ikke som en cd på repeat, og vil alltid ende. Hele scenarioet repeteres i det uendelige, men med punkteringen skapt av slutten på kassetten med jevne mellomrom. Både publikum og skikkelsen i videoen kastes mellom ulike sinnsstemninger, som en pendel som går fram og tilbake uten ende i en bestemt bane. I alt dette ubestemmelige kan vi oppleve forandringer.

Alle samfunn har fortellinger[17] som fungerer som tause rettesnorer, som påvirker alt fra kollektive ritualer til samfunnsmoral og juridiske prosesser. Tidligere ble disse fortellingene skapt av prester og filosofer; deres syn på hvordan mennesket skulle delta i og påvirke verden var absolutt. I dag er det i tillegg andre autoriteter, og det finnes ikke én stemme som styrer. Vi har for eksempel ideen om det spektakulære; det overraskende, skiftende og mediaskapte, som en av våre referanser.[18] Kan en kultur som har media og reklame som sterke premissleverandører føre med seg manglende diskusjon og mindre konsentrasjon? Kunsten befinner seg i periferien av det visuelle offentlige rommet i denne sammenhengen, men nettopp takket være vår interesse for det overraskende kan den plutselig få en sentral plass i vår bevissthet. Derfor søker denne utstillingen å være et motstykke til de bevegelige bildene vi omgir oss med. Dette kan synes som et paradoks og på grensen til idealistisk, og det er det også ment som. Det idealistiske er et interessant utgangspunkt i kunstnerisk sammenheng, fordi kunsten eksperimenterer med forskjellig tankegods i praksis på sine egne premisser. I kunstrommet kan man uavhengig av obligatoriske strategier forme og utvikle nye måter å se omgivelsene på, både de fysiske og mentale, slik som i denne utstillingen.

Gjennom hele har du blitt presentert for henvisninger til sider på Internett som kan være relevante, underholdende eller utdypende i forhold til det som er skrevet. Se sluttnoter under:

[1] http://www.voodoofilm.org/filmskola/manus-dramaturgi/

[2] http://www.princeton.edu/WebMedia/lectures/20070409dillerTAPE350K.asx

[3] http://www.imdb.com/title/tt0108122/

[4] http://www.imdb.com/title/tt0098635/

[5] http://video.google.com/videoplay?docid=2566304557394275116&q=Twentieth+Century+Fox

[6] http://www.utdanningsdirektoratet.no/templates/udir/TM_Tema.aspx?id=250

[7] http://www.youtube.com/watch?v=vE4UlwNLMlE

http://www.youtube.com/watch?v=99bPlgZig68&mode=related&search=

http://www.youtube.com/watch?v=C3fctyJ5dQc&mode=related&search=

http://www.youtube.com/watch?v=re_T6idm_LE&mode=related&search=

http://www.youtube.com/watch?v=QI0W4pTEFhE&mode=related&search=

[8] http://moral.wjh.harvard.edu/index2.html

[9] http://www.wnyc.org/shows/radiolab/episodes/2006/04/28

[10] http://www.thisamericanlife.org/Radio_Episode.aspx?episode=336

[11] http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/9801/1.html

[12] http://www.veoh.com/videos/v412110azFMh3qT

[13] http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200701/04/index.html

[14] http://en.wikipedia.org/wiki/Dramaturgy_(sociology)

[15] http://www.youtube.com/watch?v=VBXWsRKGcBg&mode=related&search=

[16] http://www.slideshowplayers.com/

[17] http://video.google.com/videoplay?docid=-578362686003942059&q=francis+bacon&total=139&start=0&num=10&so=0&type=search&plindex=8

[18] http://www.youtube.com/watch?v=n7KQ4vkiNUk

http://www.youtube.com/watch?v=3qmtwa1yZRM&mode=related&search=

http://www.youtube.com/watch?v=-hidvElQ0xE&mode=related&search=

http://www.youtube.com/watch?v=9blgOboiGMQ&mode=related&search=

Catalogue text for the traveling show m2 og tid - eller når solen treffer huset samtidig som det ringer på døren (m2 and time - or when the sun hits the house at the same time as the door-bell rings). Curated by myslef, and commissioned by SKINN

NORWEGIAN ONLY

Utstillingen m² og tid – når solen treffer huset samtidig som det ringer på døren er sammensatt av fem videoverk av kunstnerne Liv Ragnhild Kjellman fra Norge, Michael Toke fra Canada, Laurent Montaron fra Frankrike, kunstnerduoen Graw Böckler fra Tyskland og Jacob Tækker fra Danmark, der hver kunstner er representert med hvert sitt verk som har fått tilhold i hver sin mobile modul. Samlet skaper modulene den arkitektoniske rammen for utstillingen, som forandrer seg i forhold til rommet utstillingen til enhver tid vises i. Alle videoene har lydspor som er viktige for opplevelsen av bildene, og derfor er det skapt en publikumssituasjon som avgrenser verkene fra hverandre. Å bevege seg gjennom rommet mellom videomodulene gir publikum en opplevelse av kunsten i forhold til tid og rom, eller m² og tid om du vil. På ett tidspunkt kan alle skjermene være skjult av strukturene de er inne i, mens du i neste øyeblikk skimter et bilde som beveger seg. Går du nærmere hører du lyden som blir høyere og er med på å trekke deg inn til du ser bildene klart. I tillegg til at hvert verk har sin egen dramaturgi[1], har også utstillingen som helhet en dramaturgi. Mennesker opplever både tid og rom ulikt, men noen fellestrekk har vi. I Norge blir for eksempel skriftspråket lest fra venstre til høyre, noe som fører til at vi også leser andre tegn i den rekkefølgen. Utstillingen er bygget opp som iscenesatte tidsavbrudd[2], og du beveger deg videre mellom modulene som i en selvgenerert koreografi. Måten utstillingsmodulene plasseres i rommene gjør at utstillingen skifter karakter fra utstillingssted til utstillingssted, og dette fører til ulike lesninger og flere overordnede fortellinger. Gjennom sine bestanddeler, verkene og arkitekturen, skifter utstillingen karakter og den overordnede fortellingen i m² og tid – når solen treffer huset samtidig som det ringer på døren har en fleksibel dramaturgi.

Selv om verkene i m² og tid – når solen treffer huset samtidig som det ringer på døren kan peke i én retning, er det er ikke sikkert alle opplever dem likt da de ikke bruker konvensjonelle visuelle strategier konsekvent. Det er ingen helikopterlyder som bestemt forteller oss at vi er i en storby slik som i begynnelsen av Robert Altmans film Short Cuts[3]. Det er ingen søt musikk for forteller oss at han skal kysse henne, eller hun skal kysse ham som i When Harry met Sally… fra 1989[4]. Ingen truende, dundrede pauker, fanfarer eller små triangelspill[5]. Kunst har i mange tilfeller vært forløper for visuell nyskapning, til tross for at kunstnere også benytter seg av allerede etablerte strategier for å sammenstille bilder på. Det finnes ingen fasit for hvordan hver del av utstillingen, eller helheten av disse delene, skal oppleves eller leses. Hva er egentlig en forklaring annet enn en tanke som noen andre har fullført for deg, en fasit[6]. Det er en kontinuerlig utveksling av visuelle strategier mellom flere felter i vårt samfunn. Og her har vi kommet fram til det ubestemmelige, det som ikke er godt å plassere, men som til stadighet oppstår. Blant alt det ubestemmelige har vi allikevel en opplevelse av forandringer. På det personlige planet kan bruddene i vår hverdag like gjerne manifesteres av en oppsiktsvekkende nyhet som et overraskende besøk, som får oss til å se omgivelsene på en litt annen måte. Det er også i det landskapet utstillingen m² og tid – når solen treffer huset samtidig som det ringer på døren forsøker å etablere seg. Som et brudd, en punktering eller en forandring.

Verkene har til felles at de bygger på fortellinger eller historier som på forskjellig vis tar utgangspunkt i små hverdagsligheter; minner, opplevelser, oppdagelser, refleksjoner. De er nært beslektet med visuelle former for fortellertradisjoner vi kjenner igjen fra media, men med noe uavklart og tvetydig ved seg. For eksempel er flere elementer av Liv Ragnhild Kjellmans video Kätlin lik de vi finner i en vanlig tv-dokumentar. Hovedsakelig får karakteren Kätlin snakke fritt om sitt forhold til engler, og den bruker virkemidler som kryssklipping, intervju og stemningsmusikk, men det er ingen konklusjon å spore. Det er ingen moralsk dømmende stemme[7] som forteller oss hva vi skal mene om det som blir presentert. Den balanserer på grensen til fiksjon, og det er vanskelig å bestemme seg for på hvilket tidspunkt vi blir usikre på om det som presentes er virkelig eller ikke, om det er en objektiv fortellerstemme eller ikke, om dette er iscenesatt eller ikke. Vi ser noe vi må ta stilling til. Dermed stiller kunstneren spørsmål om hvilket ansvar en filmskaper har for sitt subjekt. Kätlin og de andre verkene i utstillingen tangerer beslektede temaer, og det kan være interessant å se nærmere på moral, både samfunnsmoral og personlig moral, opplevelse og ansvar. Det som for én kan virke som et overgrep, kan for en annen være helt akseptabelt.

Moralen har tidligere hovedsakelig vært filosofenes og samfunnsforskernes felt, men i dag er det også blitt nevrologenes felt. De bruker avansert datateknologi for å oversette de elektriske strømmene i våre hjerner til lesbare data for forsøksvis å forstå mennesket bedre. Ved Harvard universitetet i USA har nevrolog Mark Hauser[8] forsket på hvor i hjernen moralen ligger. Han mener å ha kartlagt at det finnes deler av hjernen som aktiveres i møte med moralske dilemmaer. Når testpersoner blir spurt om de ville ofre ett liv for å spare en gruppe kan svaret virke opplagt i ett scenario, men samme svaret være helt uakseptabelt i et annet scenario[9]. Hauser har spurt seg om hvordan dette kan ha seg, og mener at det kan ligge et latent moraltermometer innebygget i mennesket som er med oss fra fødselen av. Hvis det er tilfellet, kan denne biologisk betingede forklaringsmodellen fristille oss? Den vante oppfatningen er at personlig moral blir lært oss av våre foreldre og sosiale omgivelser, samtidig som den på et samfunnsmessig plan hele tiden er i forandring. Begge, både samfunnsmoralen og den personlige moralen, påvirkes av hverandre kontinuerlig, men hvis moral gjøres om til å være biologisk betinget hva kan da skje med våre tanker rundt det å ta ansvar for andre og oss selv?[10] Det har tidligere vært antatt at moral er en ubestemt størrelse, vanskelig å måle og veie, men at holdningsendringer kan kartlegges. Statistisk Sentralbyrås Verdiundersøkelse[11] fra 1996 kan for eksempel fortelle oss om generelle forandringer i hva vi synes er moralsk akseptabelt og ikke, i forhold til lignende undersøkelser gjort i 1982 og 1990.

Kunstnerduoen Graw Böckler tar for seg miljøvern i sin video Faktor 10. De foreslår at hvis vi alle krymper, så vil vi belaste miljøet mindre. En hamburger blir nok til å mette en hel familie, et fly kan frakte en hel by på ferie. Det absurde i denne påstanden er opplagt i dag, men vil den fortsette å være det? Hvis vårt forhold til genmanipulering[12] forandres drastisk i framtiden blir det kanskje ikke en så absurd tanke som den framstår for oss i dag. Vår felles samfunnsmoral forandrer seg med tiden og det som for noen tiår siden ble sett på som tabu er i dag helt akseptert. Statistisk Sentralbyrå kan også fortelle oss at nordmenn på den ene siden støtter medisinsk genterapi og ser det som samfunnsnyttig og moralsk akseptabelt til tross for en opplevelse av risiko forbundet med denne typen behandling, mens vi på den annen side ser på genmodifiserte matvarer som både risikabelt, samfunnsmessig unyttig og moralsk uakseptabelt.[13] Mulig det kan være nordmenns tradisjonelt tette forhold til naturen, gårdsbruk og fiske som gjør at vi har slike holdninger. Vår måte å bruke naturen på har vært avgjørende for hvordan vi erfarer andre aspekter ved hverdagen.

Den franske kunstneren Laurent Montaron berører vår erfaring av egen kropp i forhold til den fysiske verden i sin video Rounded with a sleep. Her følger vi en gruppe ungdommer i et naturlandskap. Kunstneren fokuserer spesielt på en av de unge guttene i gruppen som tar i bruk kroppen for å forandre sitt syn på omgivelsene ved å framprovosere en besvimelse. Vi får gjennom ulike kameravinkler innblikk i en liten hendelse som potensielt kan forandre hovedpersonens opplevelse av det han har opplevd før, og det han opplever siden. Videoen går i en sømløs loop og det er nesten umulig å si hva som kommer før besvimelsen og hva som kommer etter, med mindre vi ser gjennom filmen en hel gang. I gruppedynamikken som oppstår, og vises i filmen, anes mønstre vi kan kjenne oss igjen i. Her er den som tar styring, her er den eventyrlystne, den passive og den nysgjerrige. Enkeltmenneskets forhold, ikke bare til omgivelsene, men også våre medmennesker er et spørsmål som alltid kommer til å oppta oss. Når verden rund oss er i konstant forandring, må vi også ta oss tid til å redefinere vårt forhold til den. I dette forholdet ligger også vår oppfatning av oss selv og hvordan vi er i møte med dem vi omgir oss med[14].

Den tyske filosofen Hannah Arendt sa at det først er sammen med andre mennesker vi kan framstå som unike, fordi det er først da vi kan stå fram som forskjellige. Hun mente at vi trenger andre mennesker rundt oss ikke bare for å være en brikke i et kollektiv, men for å være synlige som unike. Vi er altså både kollektive og individer, og vi trenger begge deler. Et aspekt ved det å ta del i et kollektiv er det å bidra. For mennesket er det viktig å føle seg nyttig, for på den måten å finne sin plass blant andre mennesker. I 2007 vant filmen Power of Wind[15] for beste reklamefilm i Cannes Lion. Den fokuserer på miljøvennlig vindenergi, og vinden er personifisert som en høy mann i sorte klær som forteller om seg selv. Tidligere ble vinden misforstått, får vi vite. Den følte seg ensom, kanskje fordi den ble oppfattet som for påtrengende. Så ble den oppdaget av noen som satte pris på den for det den er, og vinden føler seg nå nyttig. Ved å være oppmerksomme på sine omgivelser og medmennesker kan alle få ta den plassen de trenger for å kunne definere seg selv.

Ikke bare er vårt forhold til naturen avgjørende for hvordan vi erfarer sider ved hverdagen. Hvordan vi tilegner oss og bruker ny teknologi er også med på å definere måter å erfare verden rundt oss. Uten blygsel vil en person som får sitt første kamera rette det mot selg selv eller sine nærmeste, helt intuitivt blir vi selvopptatte i møte med ny teknologi. I videoen The Good Bye Couple av canadieren Michael Toke ser vi et festkledd voksent par som sitter i en sofa. Fargene i filmen forteller oss at dette er filmet for lenge siden med et Super-8 kamera. Øynene deres stråler mot oss, og musikken som spiller er melankolsk. Etter hvert dukker det opp setninger på skjermen. Det er opp til betrakteren å bestemme hvem disse små oppmerksomhetene og gode ordene er rettet til. ~you are wonderful. ~you mean so much to us. Filmen er med på å skape en mytologi rundt både paret vi ser, men også rundt den eller dem de henvender seg til. Gjennom videoen er den verbale kommunikasjonen filtrert og understreket, vi hører ikke ordene bli sagt men må lese dem. De kommer til overflaten i bildet og blir viktige, vi er konsentrerte på denne henvendelsen og utvekslingen av mening.

I dag er teknologien så tilgjengelig, at den nærmest er blitt naturliggjort. Det å filme sine egne omgivelser, for så å vise dette fram, er vanlig praksis. Tidligere var det kanskje lysbildefremvisning[16] for venner etter ferien, i dag er det full eksponering på Internett. Dermed skaper vi vår egen mytologi på en annen måte enn tidligere, i bevegelige bilder. Det individuelle og det visuelle har dermed gjennom kameraet fått en fremtredende rolle i vårt samfunn. Likevel har de fleste et filter, en sperre for å vise fram seg selv hele tiden, eller vise seg fram når en er alene. Danske Jacob Tækker bruker dette mellomrommet mellom privat og offentlig i sine arbeider. I Parking Lot Limbo ser vi en ung mann som finner en kassettspiller på en øde parkeringsplass. Han trykker på Play, og ut strømmer musikk. En musikk som er så suggererende at han ikke klarer å stå stille, og i ekstase danser han seg helt til himmels. Det eneste problemet er at kassetten stopper av seg selv; den er ikke som en cd på repeat, og vil alltid ende. Hele scenarioet repeteres i det uendelige, men med punkteringen skapt av slutten på kassetten med jevne mellomrom. Både publikum og skikkelsen i videoen kastes mellom ulike sinnsstemninger, som en pendel som går fram og tilbake uten ende i en bestemt bane. I alt dette ubestemmelige kan vi oppleve forandringer.

Alle samfunn har fortellinger[17] som fungerer som tause rettesnorer, som påvirker alt fra kollektive ritualer til samfunnsmoral og juridiske prosesser. Tidligere ble disse fortellingene skapt av prester og filosofer; deres syn på hvordan mennesket skulle delta i og påvirke verden var absolutt. I dag er det i tillegg andre autoriteter, og det finnes ikke én stemme som styrer. Vi har for eksempel ideen om det spektakulære; det overraskende, skiftende og mediaskapte, som en av våre referanser.[18] Kan en kultur som har media og reklame som sterke premissleverandører føre med seg manglende diskusjon og mindre konsentrasjon? Kunsten befinner seg i periferien av det visuelle offentlige rommet i denne sammenhengen, men nettopp takket være vår interesse for det overraskende kan den plutselig få en sentral plass i vår bevissthet. Derfor søker denne utstillingen å være et motstykke til de bevegelige bildene vi omgir oss med. Dette kan synes som et paradoks og på grensen til idealistisk, og det er det også ment som. Det idealistiske er et interessant utgangspunkt i kunstnerisk sammenheng, fordi kunsten eksperimenterer med forskjellig tankegods i praksis på sine egne premisser. I kunstrommet kan man uavhengig av obligatoriske strategier forme og utvikle nye måter å se omgivelsene på, både de fysiske og mentale, slik som i denne utstillingen.

Gjennom hele har du blitt presentert for henvisninger til sider på Internett som kan være relevante, underholdende eller utdypende i forhold til det som er skrevet. Se sluttnoter under:

[1] http://www.voodoofilm.org/filmskola/manus-dramaturgi/

[2] http://www.princeton.edu/WebMedia/lectures/20070409dillerTAPE350K.asx

[3] http://www.imdb.com/title/tt0108122/

[4] http://www.imdb.com/title/tt0098635/

[5] http://video.google.com/videoplay?docid=2566304557394275116&q=Twentieth+Century+Fox

[6] http://www.utdanningsdirektoratet.no/templates/udir/TM_Tema.aspx?id=250

[7] http://www.youtube.com/watch?v=vE4UlwNLMlE

http://www.youtube.com/watch?v=99bPlgZig68&mode=related&search=

http://www.youtube.com/watch?v=C3fctyJ5dQc&mode=related&search=

http://www.youtube.com/watch?v=re_T6idm_LE&mode=related&search=

http://www.youtube.com/watch?v=QI0W4pTEFhE&mode=related&search=

[8] http://moral.wjh.harvard.edu/index2.html

[9] http://www.wnyc.org/shows/radiolab/episodes/2006/04/28

[10] http://www.thisamericanlife.org/Radio_Episode.aspx?episode=336

[11] http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/9801/1.html

[12] http://www.veoh.com/videos/v412110azFMh3qT

[13] http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200701/04/index.html

[14] http://en.wikipedia.org/wiki/Dramaturgy_(sociology)

[15] http://www.youtube.com/watch?v=VBXWsRKGcBg&mode=related&search=

[16] http://www.slideshowplayers.com/

[17] http://video.google.com/videoplay?docid=-578362686003942059&q=francis+bacon&total=139&start=0&num=10&so=0&type=search&plindex=8

[18] http://www.youtube.com/watch?v=n7KQ4vkiNUk

http://www.youtube.com/watch?v=3qmtwa1yZRM&mode=related&search=

http://www.youtube.com/watch?v=-hidvElQ0xE&mode=related&search=

http://www.youtube.com/watch?v=9blgOboiGMQ&mode=related&search=