Artist Thomas Kilpper invited me to write this text for the catalogue accompanying the opening of the permanent installation Atlantic Footprints at Haugesund Billedgalleri, autumn 2017.

PLEASE SCROLL DOWN FOR NORWEGIAN VERSION.

Atlantic Footprints
by Anne Szefer Karlsen

Thomas Kilpper has been carving wooden floors since 1998. The first one was an indoor basketball court in a disused US military base in Germany, with a history reaching back to World War II.(1) The charged surfaces Kilpper decides to carve into become productive spaces in and of themselves when they are used as large-scale printing blocks. This approach has been refined for almost 20 years, yet the technique of woodcut itself will always look ‘old fashioned’ according to the artist. By physically and imaginatively relating spaces to the stories of those who have walked across them through their floors, he engages with the architecture and its history through the creation of a narrative that is at once factual and speculative.

The development of Kilpper’s process over time has also meant that more and more often he invites other artists into the work. The sheer scale of some of the more recent pieces imply the efforts of many, such as in There Is No Apocalypse – Only Catastrophies! Contemporary Footprints for the National Gallery in Oslo, which was co-created with a group of young artists. (2) With this work, Kilpper moved his process into the museum, where subsequently another particular ‘space’ appeared. Like any other building, such buildings have their own history, but they are also ideological spaces: of instruction and education, just as much as they are spaces of oppression and of exclusion. Different to many of the other sites Kilpper has engaged with before, the museum is not a derelict or unused space; it is a space in constant re-negotiation. The collaborative process of making hints at the fact that the social aspect is formative to Kilpper’s works, and, in the case of museums, is also formative to their re-negotiation. Together, the artists destroy something in order to create something new. The works become connected to their time of creation and to the people who make them, just as much as to the site itself. Current events are equally important to the visual narratives the works present as the history that has unfolded in the spaces into which they are carved.

Grafikksalen (the printmaking hall) in Haugesund Billedgalleri will from October 2017 feature a permanent installation of Kilpper’s site-specific work, which at the time of writing this text has the working title Atlantic Footprints. To include a marked floor in a museum is a bold move. One of the museum buildings was originally a residential dwelling, which in its initial years housed figures of authority, such as directors and ship owners, who would make their mark on society by engaging in philanthropy, and by collecting art and donating it to the public. Kilpper’s new work will ‘populate’ the history of this specific museum, its archive and physical space. It will be available and visible to audiences for a long time, much longer than ordinary exhibitions, as it will be part of the permanent collection in a very different way than other works. The commission is an attempt to relate to neighbouring works in the permanent collection within the museum – possibly addressing the inclusion and omission of other artists’ works, and maybe encouraging us to take a closer look at certain pieces. The productive traces on the floor surface speak also of and from the position of a small west-coast town in Norway, where the sea and petroleum business are equally prominent, and that makes this town thus deeply connected to the rest of the world. The figures carved into the floor are placeholders that remind us of the impossibility of representation, and of the troubling undercurrents in Norway and many other societies today.

The co-creators of Atlantic Footprints – Élisé Allée, Emma Brown, Nicolai Diesen, Anna Ferking, Paul Fox, Anthony Morton and Yi Yang – are all art students from different countries and of different ages who put themselves forward to assist, provoke, produce, discuss and influence the work. The process of deciding with what to permanently mark this floor was no easy task, but through an experimental approach based on conversations, faces were brought out from the growth rings and lopping traces. They are all mapped in a visual floorplan that accompanies the work. These are faces and events that link the high-octane economy and society of Norway to particular and sometime violent events at home and in other parts of the world. Many topics and events wash over this floor, but there are also areas left untouched, that are to be carved out later. Sometime in the future there will be a continuation of the process that happened in autumn 2017, marked by the last decades of the so-called ‘pillars of society’ as well as figures who have forcefully claimed their space or those who have been given their space involuntarily in our shared consciousness through events beyond themselves.

(1) don’t look back, 1998, site-specific work in Oberursel, a suburb of Frankfurt am Main, Germany.

(2) Site-specific work as part of the exhibition Impressions. Five Centuries of Woodcuts at the National Gallery in Oslo, Norway, November 2015–January 2016. The collaborating artists were Cao Yanyi, Tobias Prytz, Tova Fransson, Olav Mathisen, Victor Guzman and Jan Hamstra, and the commission was curated by Møyfrid Tveit, Andrea Kroksnes and Bodil Sørensen.

----------
----------
----------

Atlantic Footprints
av Anne Szefer Karlsen

Thomas Kilpper har laget tresnitt i gulv siden 1998. Det første gulvet han laget befant seg i en innendørs basketballhall i en avlagt amerikansk militærbase i Tyskland, med en historie som strakk seg tilbake til andre verdenskrig.(1) Overflatene Kilpper skjærer i blir produktive rom i og av seg selv når de brukes som trykkplater i stor målestokk. Denne metoden har blitt foredlet i nesten 20 år, men selve tresnittet vil bestandig se «gammeldags» ut, ifølge kunstneren. Ved å sette rommene fysisk og kreativt i sammenheng med historiene om dem som har gått over gulvene benytter han arkitekturen og dens historie til å fortelle en historie som både er saklig, men også spekulerende.

Utviklingen av Kilppers prosess har over tid også innbefattet at han oftere og oftere inviterer andre kunstnere inn i arbeidet. Bare omfanget av de siste verkene hans indikerer at mange må ha bidratt, som i There Is No Apocalypse – Only Catastrophies! Contemporary Footprints som ble laget til Nasjonalgalleriet i Oslo, og skapt sammen med en gruppe unge kunstnere.(2) Kilpper flyttet med dette verket prosessen inn i museet der et spesifikt «sted» trer frem. Bygningene har sin egen historie, som alle andre bygninger, men de er også ideologiske rom, fulle av opplysning og undervisning, like mye som rom fulle av undertrykkelse og utestenging. Museet skiller seg ut fra mange av de andre rommene Kilpper tidligere har arbeidet med. Museet er hverken et ubebodd eller ubrukt rom. Det er et rom i konstant reforhandling. Selve samarbeidsprosessen fører til at det sosiale aspektet er formende for Kilppers arbeider, og når det er snakk om museer, er den dessuten også en prosess som er med på å fremprovosere den nødvendige reforhandlingen. Kunstnerne ødelegger noe sammen for så å skape noe nytt. Verkene blir automatisk knyttet sammen med tidspunktet de ble laget på og med menneskene som lager dem, så vel som med selve stedet. Samtidige hendelser er like viktige for de visuelle fortellingene verkene presenterer, som historien som har utspilt seg i rommene.

Grafikksalen i Haugesund Billedgalleri vil fra oktober 2017 vise en permanent installasjon av Kilppers stedsspesifikke arbeid, som i skrivende stund har fått arbeidstittelen Atlantic Footprints. Det er et dristig trekk å bestille er permanent kunstverk til en museumsbygning. Et av museets bygninger var opprinnelig en bolig, som de første årene huset autoriteter som direktører og skipsredere, som gjerne utmerket seg i samfunnet ved å engasjere seg i veldedighet og ved å samle på kunst og skjenke den til allmennheten. Dette nye verket vil «befolke» historien om akkurat dette museet, samt arkivet og dets fysiske rom. Det vil være tilgjengelig og synlig for publikum i lang tid, mye lenger enn vanlige utstillinger, siden det vil være en del av den faste samlingen på en helt annen måte enn andre verk. Oppdraget har vært å forsøke å forholde seg til tilstøtende verk i museets faste samling, kanskje ved å kommentere de inkluderte, like mye som utelatte, kunstverkene, og kanskje oppmuntre til at vi tar en nærmere titt på bestemte verk. De framprovoserte sporene i gulvets overflate snakker også om og ut fra perspektivet fra en småby på vestkysten av Norge, der både sjøen og oljeindustrien er svært viktig, og dermed gjør at denne byen har en sterk forbindelse til resten av verden. Figurene som er risset inn i gulvet er variabler som minner oss både om at representasjon er umulig, så vel som om de urovekkende understrømmene i Norge og i mange andre land.

De som har vært med på å lage Atlantic Footprints er Élisé Allée, Emma Brown, Nicolai Diesen, Anna Ferking, Paul Fox, Anthony Morton og Yi Yang. De er alle kunststudenter fra forskjellige land og i forskjellig alder som frivillig har bistått, provosert, produsert, diskutert og påvirket arbeidet. Prosessen med å bestemme seg for hva som skulle risses inn i gulvet for alltid var ingen enkel oppgave, men ved hjelp av en eksperimentell tilnærming basert på samtaler presser ansikter seg frem fra årringene og kvistene i treverket. De er alle lagt inn i et visuelt kart som følger med verket. Dette er ansikter og hendelser som binder sammen oljeøkonomien og det norske samfunnet med bestemte og noen ganger voldsomme hendelser både hjemmefra og fra andre deler av verden. Mange temaer og hendelser skyller over dette gulvet, men det er også deler av gulvet som ligger uberørt og som kan skjæres ut senere. En gang i fremtiden vil det kunne foregå en fortsettelse av prosessen som foregikk høsten 2017, og da ved hjelp av de siste tiårenes såkalte «samfunnets støtter», og med figurer som tvinger til seg en plass eller ufrivillig har fått sin plass i vår felles bevissthet i form av hendelser utenfor sin egen kontroll.

(1) don't look back, 1998, stedsspesifikt arbeid i Oberursel, en forstad til Frankfurt am Main, Tyskland.
(2) Stedsspesifikt arbeid som en del av utstillingen Impressions. Five Centuries of Woodcuts ved Nasjonalgalleriet i Oslo, Norge, november 2015–januar 2016. Kunstnerne som var med: Cao Yanyi, Tobias Prytz, Tova Fransson, Olav Mathisen, Victor Guzman og Jan Hamstra, mens kuratorene var Møyfrid Tveit, Andrea Kroksnes og Bodil Sørensen.

Artist Thomas Kilpper invited me to write this text for the catalogue accompanying the opening of the permanent installation Atlantic Footprints at Haugesund Billedgalleri, autumn 2017.

PLEASE SCROLL DOWN FOR NORWEGIAN VERSION.

Atlantic Footprints
by Anne Szefer Karlsen

Thomas Kilpper has been carving wooden floors since 1998. The first one was an indoor basketball court in a disused US military base in Germany, with a history reaching back to World War II.(1) The charged surfaces Kilpper decides to carve into become productive spaces in and of themselves when they are used as large-scale printing blocks. This approach has been refined for almost 20 years, yet the technique of woodcut itself will always look ‘old fashioned’ according to the artist. By physically and imaginatively relating spaces to the stories of those who have walked across them through their floors, he engages with the architecture and its history through the creation of a narrative that is at once factual and speculative.

The development of Kilpper’s process over time has also meant that more and more often he invites other artists into the work. The sheer scale of some of the more recent pieces imply the efforts of many, such as in There Is No Apocalypse – Only Catastrophies! Contemporary Footprints for the National Gallery in Oslo, which was co-created with a group of young artists. (2) With this work, Kilpper moved his process into the museum, where subsequently another particular ‘space’ appeared. Like any other building, such buildings have their own history, but they are also ideological spaces: of instruction and education, just as much as they are spaces of oppression and of exclusion. Different to many of the other sites Kilpper has engaged with before, the museum is not a derelict or unused space; it is a space in constant re-negotiation. The collaborative process of making hints at the fact that the social aspect is formative to Kilpper’s works, and, in the case of museums, is also formative to their re-negotiation. Together, the artists destroy something in order to create something new. The works become connected to their time of creation and to the people who make them, just as much as to the site itself. Current events are equally important to the visual narratives the works present as the history that has unfolded in the spaces into which they are carved.

Grafikksalen (the printmaking hall) in Haugesund Billedgalleri will from October 2017 feature a permanent installation of Kilpper’s site-specific work, which at the time of writing this text has the working title Atlantic Footprints. To include a marked floor in a museum is a bold move. One of the museum buildings was originally a residential dwelling, which in its initial years housed figures of authority, such as directors and ship owners, who would make their mark on society by engaging in philanthropy, and by collecting art and donating it to the public. Kilpper’s new work will ‘populate’ the history of this specific museum, its archive and physical space. It will be available and visible to audiences for a long time, much longer than ordinary exhibitions, as it will be part of the permanent collection in a very different way than other works. The commission is an attempt to relate to neighbouring works in the permanent collection within the museum – possibly addressing the inclusion and omission of other artists’ works, and maybe encouraging us to take a closer look at certain pieces. The productive traces on the floor surface speak also of and from the position of a small west-coast town in Norway, where the sea and petroleum business are equally prominent, and that makes this town thus deeply connected to the rest of the world. The figures carved into the floor are placeholders that remind us of the impossibility of representation, and of the troubling undercurrents in Norway and many other societies today.

The co-creators of Atlantic Footprints – Élisé Allée, Emma Brown, Nicolai Diesen, Anna Ferking, Paul Fox, Anthony Morton and Yi Yang – are all art students from different countries and of different ages who put themselves forward to assist, provoke, produce, discuss and influence the work. The process of deciding with what to permanently mark this floor was no easy task, but through an experimental approach based on conversations, faces were brought out from the growth rings and lopping traces. They are all mapped in a visual floorplan that accompanies the work. These are faces and events that link the high-octane economy and society of Norway to particular and sometime violent events at home and in other parts of the world. Many topics and events wash over this floor, but there are also areas left untouched, that are to be carved out later. Sometime in the future there will be a continuation of the process that happened in autumn 2017, marked by the last decades of the so-called ‘pillars of society’ as well as figures who have forcefully claimed their space or those who have been given their space involuntarily in our shared consciousness through events beyond themselves.

(1) don’t look back, 1998, site-specific work in Oberursel, a suburb of Frankfurt am Main, Germany.

(2) Site-specific work as part of the exhibition Impressions. Five Centuries of Woodcuts at the National Gallery in Oslo, Norway, November 2015–January 2016. The collaborating artists were Cao Yanyi, Tobias Prytz, Tova Fransson, Olav Mathisen, Victor Guzman and Jan Hamstra, and the commission was curated by Møyfrid Tveit, Andrea Kroksnes and Bodil Sørensen.

----------
----------
----------

Atlantic Footprints
av Anne Szefer Karlsen

Thomas Kilpper har laget tresnitt i gulv siden 1998. Det første gulvet han laget befant seg i en innendørs basketballhall i en avlagt amerikansk militærbase i Tyskland, med en historie som strakk seg tilbake til andre verdenskrig.(1) Overflatene Kilpper skjærer i blir produktive rom i og av seg selv når de brukes som trykkplater i stor målestokk. Denne metoden har blitt foredlet i nesten 20 år, men selve tresnittet vil bestandig se «gammeldags» ut, ifølge kunstneren. Ved å sette rommene fysisk og kreativt i sammenheng med historiene om dem som har gått over gulvene benytter han arkitekturen og dens historie til å fortelle en historie som både er saklig, men også spekulerende.

Utviklingen av Kilppers prosess har over tid også innbefattet at han oftere og oftere inviterer andre kunstnere inn i arbeidet. Bare omfanget av de siste verkene hans indikerer at mange må ha bidratt, som i There Is No Apocalypse – Only Catastrophies! Contemporary Footprints som ble laget til Nasjonalgalleriet i Oslo, og skapt sammen med en gruppe unge kunstnere.(2) Kilpper flyttet med dette verket prosessen inn i museet der et spesifikt «sted» trer frem. Bygningene har sin egen historie, som alle andre bygninger, men de er også ideologiske rom, fulle av opplysning og undervisning, like mye som rom fulle av undertrykkelse og utestenging. Museet skiller seg ut fra mange av de andre rommene Kilpper tidligere har arbeidet med. Museet er hverken et ubebodd eller ubrukt rom. Det er et rom i konstant reforhandling. Selve samarbeidsprosessen fører til at det sosiale aspektet er formende for Kilppers arbeider, og når det er snakk om museer, er den dessuten også en prosess som er med på å fremprovosere den nødvendige reforhandlingen. Kunstnerne ødelegger noe sammen for så å skape noe nytt. Verkene blir automatisk knyttet sammen med tidspunktet de ble laget på og med menneskene som lager dem, så vel som med selve stedet. Samtidige hendelser er like viktige for de visuelle fortellingene verkene presenterer, som historien som har utspilt seg i rommene.

Grafikksalen i Haugesund Billedgalleri vil fra oktober 2017 vise en permanent installasjon av Kilppers stedsspesifikke arbeid, som i skrivende stund har fått arbeidstittelen Atlantic Footprints. Det er et dristig trekk å bestille er permanent kunstverk til en museumsbygning. Et av museets bygninger var opprinnelig en bolig, som de første årene huset autoriteter som direktører og skipsredere, som gjerne utmerket seg i samfunnet ved å engasjere seg i veldedighet og ved å samle på kunst og skjenke den til allmennheten. Dette nye verket vil «befolke» historien om akkurat dette museet, samt arkivet og dets fysiske rom. Det vil være tilgjengelig og synlig for publikum i lang tid, mye lenger enn vanlige utstillinger, siden det vil være en del av den faste samlingen på en helt annen måte enn andre verk. Oppdraget har vært å forsøke å forholde seg til tilstøtende verk i museets faste samling, kanskje ved å kommentere de inkluderte, like mye som utelatte, kunstverkene, og kanskje oppmuntre til at vi tar en nærmere titt på bestemte verk. De framprovoserte sporene i gulvets overflate snakker også om og ut fra perspektivet fra en småby på vestkysten av Norge, der både sjøen og oljeindustrien er svært viktig, og dermed gjør at denne byen har en sterk forbindelse til resten av verden. Figurene som er risset inn i gulvet er variabler som minner oss både om at representasjon er umulig, så vel som om de urovekkende understrømmene i Norge og i mange andre land.

De som har vært med på å lage Atlantic Footprints er Élisé Allée, Emma Brown, Nicolai Diesen, Anna Ferking, Paul Fox, Anthony Morton og Yi Yang. De er alle kunststudenter fra forskjellige land og i forskjellig alder som frivillig har bistått, provosert, produsert, diskutert og påvirket arbeidet. Prosessen med å bestemme seg for hva som skulle risses inn i gulvet for alltid var ingen enkel oppgave, men ved hjelp av en eksperimentell tilnærming basert på samtaler presser ansikter seg frem fra årringene og kvistene i treverket. De er alle lagt inn i et visuelt kart som følger med verket. Dette er ansikter og hendelser som binder sammen oljeøkonomien og det norske samfunnet med bestemte og noen ganger voldsomme hendelser både hjemmefra og fra andre deler av verden. Mange temaer og hendelser skyller over dette gulvet, men det er også deler av gulvet som ligger uberørt og som kan skjæres ut senere. En gang i fremtiden vil det kunne foregå en fortsettelse av prosessen som foregikk høsten 2017, og da ved hjelp av de siste tiårenes såkalte «samfunnets støtter», og med figurer som tvinger til seg en plass eller ufrivillig har fått sin plass i vår felles bevissthet i form av hendelser utenfor sin egen kontroll.

(1) don't look back, 1998, stedsspesifikt arbeid i Oberursel, en forstad til Frankfurt am Main, Tyskland.
(2) Stedsspesifikt arbeid som en del av utstillingen Impressions. Five Centuries of Woodcuts ved Nasjonalgalleriet i Oslo, Norge, november 2015–januar 2016. Kunstnerne som var med: Cao Yanyi, Tobias Prytz, Tova Fransson, Olav Mathisen, Victor Guzman og Jan Hamstra, mens kuratorene var Møyfrid Tveit, Andrea Kroksnes og Bodil Sørensen.